For oss som har jobbet med DAI litt sånn på sidelinjen, i frivilligheten eller ikke helt er i gang enda, kan jobben til Bitte Schou fortone seg som DAI-topia. Hun jobber fast som sykepleier og med DAI på Catosenteret.
Men Bitte har selv kjent på det å stå ganske alene i denne typen arbeid i flere år. Først nå begynner implementering av dyr i terapeutisk behandling å bli mer akseptert og respektert.
Mestring i fokus
For Bitte, som jobber 40 prosent som sykepleier og 50 prosent med DAI, kan en intervensjon eller arbeidsøkt med hundene se omtrent slik ut:
- Vi setter av en halv time per intervensjon. Aktiviteten kan være å gå tur, trene triks, søksøvelser eller litt agility. Mange av de som kommer hit har egen hund, forteller Bitte.
Hun jobber i tverrfarglig team og får mange henvisninger fra andre fagpersoner.
Noe av det viktigste for mange av de som kommer er det å finne roen, en slags mindfulness med dyr.
- Hundene holder deg her og nå, forklarer Bitte.
Den ti år gamle storpuddelen Mattis er en type som etter hilsing gjerne går og legger seg og bidrar på den måten med fin ro i rommet. Den unge labradorfrøkna Pippa henvender seg mer direkte til personen i rommet. Hun gir en umiddelbar respons for de som vil ha kontakt.
- Mye av arbeidet går på å se og bekrefte bruker. Alle skal lykkes med noe, mestring er i fokus.
Ulike behov- to firbente terapeuter
Noe av det som folk kan trenge hjelp til er å bli mer tydelig i å uttrykke ønsker og behov på en god måte. Da er det fint å øve på hundene. De gir fin respons på tydelighet, her kommer fordeler og resultater med å utrrykke seg klart fram fort.
-Det gir mestring når hunden hører på personen, han eller hun ser at hunden responderer.
En bruker som jobbet med avspenning fikk spørsmålet: “Hvordan føler du deg akkurat nå?” Svaret var “Fredfull.” Da satt bruker med fanget fullt av hund, det var bare hun og hunden.
Hundene er blitt brukt som smertestillende flere ganger. Til og med uten selve hundene til stede, kan de ha smertelindrende effekt! En pasient som Bitte hadde da hun hadde vakt uten hund, fikk smertelindring bare ved å samtale om hundene og dermed flytte fokus.
En annen visualiserte hunden ved siden av seg og opplevde smertelindring.
Bitte har med hundene i ukedagene, mens i helgene har de fri. Hun har kanskje 3-4 avtaler hver dag. Innimellom går hundene og hviler. De har egne steder de kan få være i ro og fred.
Fellesskap og fag
-Som sagt så har jeg følt litt på dette å være alene i fagfeltet. Gjennom Dyrebar Omsorg er jeg blitt kjent med flere som driver med DAI, det er veldig gøy!
I åtte og et halvt år har hun holdt på.
-Dyreassistert Terapi var litt sært den gangen jeg startet, men nå er alle positive, forteller Bitte.
I intervensjonen er Bitte opptatt av at hunden skal trives og få styre mest mulig selv.
-Før styrte jeg hunden mer, men nå lar jeg dem jobbe mer intuitivt og frivillig.
Mattis er veldig intuitiv, forteller Bitte. En gang hadde hun en pasient som var så stresset. Mattis gjespet og snorket, han hadde en tydelig kosepust. Det viktige samspillet mellom hund og bruker foregår hele tiden. Hundene tilpasser seg de ulike personene.
-Mange barn har en overflatisk pust. Når Pippa legger seg oppå dem og slipper ut all luft i et langt sukk, kan jeg bruke henne som eksempel: “Ser du hva hun gjorde nå?”
Da forstår de, rekker og slipper ut pusten selv.
Bitte ser at folk er mer kontaktsøkende mot hundene nå under koronapandemien.
Utdanning og praksis
Bitte tok utdanning innen DAI den gangen det fortsatt het Antrozoologisenteret.Hun tok Dyreassisterte Intervensjoner med hund og introduksjonskurset.
- Nå når det er flere som vil drive med dette, så kan jeg henvise til Dyrebar Omsorg og miljøet der, forteller Bitte som selv er blitt forsiktig deltaker på kaffepraten mandager.
Min første “røytehund”, labradoren Pippa er en veldig lite miljøtrent omplasseringshund som ble egnethetstestet før overtagelse. Hun gikk ikke gjennom den første gangen, men så ble hun testet og godkjent i sitt miljø, altså på Catosenteret. Mattis fikk jeg etter kursene på Antrozoologisenteret. Puddel har jeg hatt i mange år pga hundeallergi, men da jeg skulle ha hund nummer to ønsket jeg en som var enklere mht pelsstell.
-Jeg må nevne at noen kolleger av meg også er veldig allergiske og det går fint med både Mattis og Pippa, som bades jevnlig, avslutter Bitte.
Det kan synes som at å holde terapihunden ren og pen er viktigere enn pelstype, mht allergi.
Skrevet av:
Johanna Podhorny Journalist
Kommentare