Ayla Askautrud (22) ble lidenskapelig opptatt av dyreassisterte intervensjoner. Hennes store ønske var arbeidstrening hos Dyrebar Omsorg, dessverre ga NAV tommelen ned til forslaget. Hun har imidlertid beholdt interessen for dyreassisterte intervensjoner, og forteller gjerne om hvordan hunden Nikita har hjulpet henne.
Startvansker
Da Ayla tok kontakt med Dyrebar Omsorg for å få mulighet til en arbeidshverdag som passet hennes situasjon, ble hun møtt med positive og løsningsorienterte folk.
- De var veldig imøtekommende, sier Ayla om samtalen med Dyrebar Omsorg.
Dessverre var ikke NAV like positive. De mente at dette ikke var “riktig tiltak” for Ayla. Da NAV vendte tommelen ned, ble det ikke noe av.
- Jeg turte rett og slett ikke. Jeg kjente til folk som hadde gått mot NAVs råd og mistet stønaden sin. Det ville jeg ikke risikere, forteller hun.
Den stillferdige og sympatiske ungjenta er sykemeldt og venter på en avklaring hvor hun kan få en fast grunninntekt. I mellomtiden har hun fått seg jobb i butikk. Selv bor hun i idylliske Drøbak.
Godt miljø på jobben
- Jeg trives kjempegodt med jobben min på Plantasjen. Arbeidsmiljøet der er så bra, sier hun. Likevel har hun et stort ønsket om å jobbe med dyreassisterte intervensjoner, noe hun har vært interessert i over tid. Ayla har også sin hund, både for sin egen del: å ha en støttehund, og for å kunne hjelpe andre.
Selv om det ikke ble noe av jobben på Dyrebar Omsorg, så stresset ikke Ayla så mye med det. Hun visste det ville ordne seg på et vis, og hunden hennes var ung. Nå er Nikita to år, og gammel nok til en egnethetsvurdering. Hvordan Ayla fikk Nikita i sitt liv, er en historie i seg selv.
Valg av rase
Ayla er vokst opp med morens saluki/border collie, og faren hennes hadde også hund. Som ung var hun med Maren Teien Rørvik og Geir Marring på hundeleir. Ayla visste godt hvor mye en hund betyr, men også at det er et stort ansvar! Derfor var det viktig for Ayla å gjøre ting riktig, når ønsket om egen hund vokste seg sterkt i henne.
- Jeg tenkte mye på hva slags rase det skulle være, siden jeg er mye sliten og kan være i dårlig form. Det var en whippet i nabolaget, og så spurte jeg meg for og leste meg opp på rasen. Jeg ble med i whippet-gruppe på facebook og fulgte med der, forteller Ayla.
Ettersom Ayla ble mer og mer sikker på at en whippet ville være overkommelig og bra for henne å ha, så fulgte hun myndemiljøet på nett og sveipte i tillegg innom Finn.no. Endelig kunne Ayla si “jeg fant, jeg fant”, da hun så en annonse på en whippetvalp. Da Ayla ringte på annonsen var valpen allerede tilbake hos oppdretter, men hun ga seg ikke så lett! Hun søkte på whippet- oppdrettere i Våler, og det var bare en av det slaget: Gerd Røssland.
Full klaff
Gerd var syk av kreft, og visste at hun til slutt måtte gi fra seg alle hundene sine.
- Vi fikk en god kontakt med en gang, og da jeg sa jeg var interessert i dyreassistert terapi og kunne tenke meg å utdanne hunden og meg selv i den retningen, så kunne hun fortelle at hun hadde solgt flere hunder som hadde blitt terapihunder. Blant annet Flint som ble hele Norges frimerke-hund.
Ayla visste at det var Nikita hun skulle ha, ja før hun så på henne. Oppdretter hadde også en god følelse og Ayla fikk kjøpe Nikita, en av de siste hundene fra Kennel Librium.
- Nikita er en utrolig rolig hund. Allerede som ett-åring var hun veldig på plass i hodet, nå er hun to år og en drømmehund. Nikita er “stum” for det meste, men har et veldig godt språk. Hun er en utrolig enkel hund, som tilpasser seg lett. Da jeg fikk ribbeinsbrudd og måtte være mye i ro, var hun ekstra enkel, sier Ayla.
Rutiner og mening
Ayla har posttraumatisk stressyndrom som gjør at hun har vanskelig for å ta buss, blant annet. Da hun skulle på hytta med Nikita og måtte ta tog og buss, så gikk det bra fordi hun motiverte seg med at hun måtte på grunn av hunden.
- Jeg visste at Nikita ville elske å være på hytta, så da måtte bare greie det for hennes skyld, og det gikk bra!
De rutinene som følger med å ha hund, har vært veldig bra for Ayla. Det har fylt livet med mening. - Nikita har rett og slett gitt meg et verdig liv, forteller Ayla.
Skrevet av:
Johanna Podhorny
Journalist
