Høsten 2020 ble Nora alvorlig syk og var innlagt på sykehus i nesten et år. Etterhvert fikk hun hjemmesykehus og ble lenge borte fra skole og venner og hun måtte gradvis lære å gå igjen og i det hele tatt gjøre vanlige hverdagslige ting. Nora var veldig traumatisert etter å ha vært alvorlig syk og hadde veldig mye smerter. Hun fikk blant annet noe som heter smerte-syndrom, så bare du tok på henne, så kunne hun skrike av smerte. Nora ba selv om å få besøk av en terapihund, og slik kom Irèn Sagvolden og terapihunden hennes Alma inn i livet til Nora og familien.
Nora forteller i dette intervjuet om hvordan det var å ha terapihunden Alma ved sin side mens sykdommen preget det meste av livet og hverdagen.
Les eller hør intervjuet med moren til Nora her.
«...men akkurat der var det det jeg trengte da på en måte, for å få litt mer lys inn i dagen min enn det det var før.» - Nora
Nora forteller om sykdommen og terapihunden Alma
Irén Sagvolden spør:
- Husker du hva du følte når Alma kom løpende inn i rommet og hoppet opp i sengen?
Nora - Ja, jeg ble veldig glad. Det var fullt av sånn glede fordi jeg har alltid vært veldig glad i hunder, men akkurat der var det det jeg trengte, for å få litt mer lys inn i dagen min enn det det var før. Jeg synes det var veldig fint, også husker jeg Alma begynte å hoppe og den senga var ganske høy. Jeg synes hun var så flink, også pleide hun å hoppe opp, også la hun seg ved siden av meg. Det husker jeg godt.
Wenche - Var det sånn at du gledet deg ekstra?
Nora - Jeg gledet meg ekstra når Alma kom.
Wenche - Husker du den gangen da Irén tok feil av den Corona testen, at hun trodde at hun hadde Corona? Nora hylskrek fordi Nora skulle ha besøk av Alma, så jeg turte ikke å si det før lenge etterpå på at Irén hadde tatt feil av den Corona testen.
Irén spør:
- Husker du det var mye kroppslig du ikke klarte å styre, som f.eks stemmen din og hvordan det var å forklare det til vennene dine?
Nora - Nå var det å fortelle de nærmeste vennene mine som jeg fortsatt hadde kontakt med at jeg har det bra innimellom og hvorfor jeg var syk. Noen av vennene mine visste jo før jeg ble ordentlig syk om hva sykdommen min var. Jeg sa det til noen. Det var vel to eller tre i klassen tenker jeg som jeg fortalte før jeg ble ordentlig syk, hva sykdommen min heter og hva sykdommen min er.
Irén spør:
- Husker du første gang du så klassen din etter 2 år og hvem som var med deg da?
Nora - Det var veldig hyggelig. Da var Alma, Irén og jeg, også husker jeg, de andre satt på biblioteket på skolen, også var de veldig overraska fordi det var noen som satt ute, utenfor biblioteket, og når jeg kom så var det en i klassen min som skreik, Nora, og da kom alle. Mange av venninnene kom løpende ut og mange ble veldig glade også, spesielt når Alma var her.
Irén spør:
- Hvordan var det å ha med Alma, eller hvordan hadde det vært å ikke ha med Alma?
Nora - Nei, det hadde vært vanskeligere. Jeg hadde ikke følt den samme tryggheten som jeg har, og når Alma er der så føles det som en stor trygghet. Sånn spesielt hvis det er noe vanskelig og sånt, så er det ganske fint, fordi hvis hun legger seg oppå meg så merker jeg at jeg blir mindre stressa, for det er den vekten, som egentlig bare er at det er et dyr som hører, men prater ikke tilbake. Så du kan si alt mulig, men den sitter bare og lytter, og det er egentlig også ganske deilig da.
Wenche - Også vet du hva Nora, som jeg så syns var veldig fint, fordi når du var så syk, så var du så utrolig avhengig av mamma og pappa, og sykepleierne og så etter hvert når du ble litt bedre og du kunne ta litt mer livet tilbake, så tror jeg du syntes det var så utrolig godt at du kunne gjøre ting sammen med Irén og Alma og ikke samme mamma og pappa.
Ja, så du var enig i den? Det husker du?
Så det var også veldig viktig for deg, for du har alltid vært veldig selvstendig. Så det var egentlig veldig rart for mamma at hun plutselig ikke være velkommen til å være med på skolen. Så det er Iren, som har hatt gleden av å se alle de fine innleggene du har hatt, men Irén er en god fotograf da. Så jeg har fått med meg noe.
Men du Nora, hva tenker du at Alma bidrar med i livet ditt?
Nora - Sånn mot stress er det egentlig ganske deilig under prøver og sånn, for jeg er veldig god til å stresse meg litt ekstra opp til prøver, og da føler jeg egentlig når Alma er nær meg eller slikker meg og hun vet når jeg blir stressa. Hun blir litt stressa selv, hun føler at jeg blir stresset eller blir redd eller blir lei meg og det er egentlig ganske fint. Noen ganger når jeg gråter og sånt så er det alltid Alma som pleier å slikke tårene mine og det er egentlig ganske søtt.
Wenche - Husker du en gang vi var på sykehuset så kom en sykepleier som du likte ikke så godt, og det merket Alma med en gang.
Nora - Ja, men det er sånn fordi Alma merket også når jeg var på skolen min så var det en jente jeg ikke er så veldig glad i, som var litt frekk mot meg, og det merket Alma. Alma gikk ikke bort til henne. Alma gikk alltid forbi henne og hvis hun prøvde å ta hånda borti så pleide Alma å skvette, så Alma merket at jeg ikke likte hun og det synes jeg egentlig er så godt at Alma er såpass tilstede da.
Wenche - En lojal, venn?
Nora - Ja, også er ho veldig glad i godbiter og ball. Alma elsker ballen sin som piper. Så det er noen som forsvinner innimellom, hun tygger de opp, også er hun veldig glad i godbiter og kos, elsker kos. Og snø fant jeg ut.
Wenche - Hva er det du pleier å kalle Alma for da?
Nora - Søsteren min. Jeg har en bror. Helt fantastisk assa. Men å ha en lodden søster er egentlig ganske hyggelig da.
Wenche - Har du noe mer du har lyst å si om det med…? Hva tenker du Nora om andre barn som
er i en lignende situasjon som deg? eller kanskje de som har skolevegring eller ADHD, asberger?
Nora - Jeg synes det egentlig burde være på de skolene som har god råd, at det burde kommet en skolehund eller at det er en skolehund der, eller at det er en som kan komme å besøke dem en gang i måneden, en gang hvert halvår. Det er alltid det som kan være viktig da, eller at det er en skolehund der fast som kan for eksempel gå og komme inn i klasserommet hvis det er prøver, eller hvis det er for eksempel en i klassen som har blitt syk som jeg var for eksempel, så kan de ha trygghet, for det kan være veldig trygt å få ha noen å prate med eller klemme med, eller noen som er der for deg, på en måte.
Wenche - Tror du også? På ungdomsskolen så har dere mange temaer, blant annet med psykisk helse? Tror du noen av elevene hadde kanskje følt det litt tryggere hvis det hadde vært en sånn hund der?
Nora - Vi hadde tema uke før jul, og da hadde vi om psykisk helse, og jeg vet at en i klassen jeg er veldig god venn med, hun og jeg synes egentlig det var et ganske tøft tema. Hun har også vært syk og heldigvis ikke like lenge som jeg var, men hun var borte fra skolen et halvt år, og hun syns også det var veldig tøft å prate om det. Så vi to pleide ofte å gå ut på gangen litt eller gå tur ute, for å komme seg litt unna, også hvis det var oppgaver vi synes ble tungt så hadde vi jo sagt ifra og da måtte vi ikke gjøre de. Da kunne vi gjort noe annet. Men i ettertid, så skulle jeg ønske Alma kunne være med. Ja, eller om de faktisk hadde hatt enda en hund som hadde besøkt en av klassene en gang i uka eller vært der i friminuttene eller noe sånt, spesielt fordi du vet jo, du tror at du er den eneste som har vært syk, eller du har hatt psykiske problemer, men så er det plutselig at, det er flere enn det du tror som egentlig har hatt det. Det kan jo hende at det er flere enn hun ene i klassen jeg vet som har det, det vet jeg jo ikke. Men det er jo alltid sånn at du ikke vet, spesielt hvis de ikke er åpne eller noe sånn, men det er noen, du kan også se det på de og.
Wenche - Du har lært mye Nora, av det du har vært igjennom, ikke sant? Også er du veldig tøff, for du tør å snakke om det. Du er ikke flau for at du er hos psykolog hver uke, for Nora er hos traume-psykolog en gang i uken. Og det var faste samtaler før. Da var Alma, alltid med i samtalene med traume-psykologen.
Tror du tror du Alma skjønner at vi snakker om noe vanskelig eller?
Nora -Jeg tror det.
Wenche - Jeg kan ikke se at du er stressa, men jeg skjønner at det er vondt å prate om det, så det er jo helt utrolig at Alma merker en ting som ikke mamma klarer å merke. Dere er fine, Det ble voldsom slikking.
Nora - Jeg har tårer i øyet, så da skal hun slikke det bort.
Wenche - Er det det hun skal, men har du tårer under munn også? Dere er finingene dere?
Men det jeg synes er fint er at jeg har ofte kontakt med bydelen, med tanke på at når en får innvilget en tjeneste, så skal jeg den tjenesten revurderes, og selv om det går så bra med Nora, så ser de også viktigheten av å beholde en del tjenester som vi fikk når Nora var alvorlig syk, og det er blant annet at de fortsatt bistår med å dele deler av Alma. Så det er vi veldig takknemlig for.
Før så hadde Nora besøk av Alma en gang i uken, cirka en halvtime, for da orket hun ikke mer. Og det har også vært veldig pluss, det at vi kan tilpasse, så når du ble bedre, ikke sant Nora? Så ønsket du å gjøre flere ting, så nå tar vi heller og slår sammen med flere timer.
Nora - Vi finner på noen artigstreker for å si det sånn. Det har blitt bading, også har det blitt bytur, også har vi vært og shoppet. Det skjer litt mye med Alma. Nå er hun veldig glad i å bade. Hun bare tør ikke å hoppe. Jeg har lyst til at Alma skal hoppe, så kan vi hoppe sammen fra brygge, ikke fra sånn meter, da tror jeg hun blir litt redd.
Vil du jobbe med hunden din?
Se våre utdanninger
👇🏼