Lønnebakken skole er en spesialskole i Oslo for elever med autisme, og sosiale og emosjonelle vansker har benyttet seg av Dyrebare Tjenestehunder.
To ganger i uken i skoleåret 22/23 har spesialpedagogene Torill Kvan og Frøydis Engeland + deres Dyrebare tjenestehunder jobbet med dyreassistert pedagogikk på Lønnebakken skole.
Vi har vært og snakket med ledelse, lærere og elever på Lønnebakken skole og hørt om deres erfaringer med lesehundteam.
På Lønnebakken skole har de stor tro på at kontakt med dyr kan være positivt for elevene. Assisterende rektor Malin Skodje ved Lønnebakken skole forteller at de i flere år har diskutert at skolehunder kunne vært et fint tiltak, men at tiltakene styres ut fra de økonomiske rammene til skolen. Høsten 2022 avgjorde skolen at de hadde mulighet for å teste ut et prosjekt med skolehunder. Tilbakemeldingene fra ansatte, elever og foreldre har vært utelukkende positive.
Rektor sier at de ikke har opplevd utfordringer med å ha hunder inn i skolebygget. De har tilrettelagt slik at hundeteamene har hatt egne rom som elevene har kommet til. Skolen bestemte i samråd med ansatte og elevråd at alle elevene på barnetrinnet (på avdeling for sosiale og emosjonelle vansker) skulle få dette tilbudet. Den største utfordringen har vært knyttet til planlegging og logistikk.
Malin forteller at de er veldig fornøyde med tiltaket og at de kun har positive erfaringer. Noen få av elevene har ikke villet ha tiltak med hund, men for de fleste elevene har dette vært en flott erfaring. For enkelte elever har dette tiltaket vært spesielt bra, og disse elevene starter ofte skoledagen med et smil de dagene hundene kommer.
På Lønnebakken er lesing et stort satsningsområde og det jobbes mye med lesing knyttet til strategisk plan. Det var derfor veldig naturlig at fokuset i timene med skolehundteamene skulle være lesing. Resultatene på lesing varierer fra elev til elev. For enkelte elever har det vært nok å bare bli trygg på hunden, mens andre har kommet lengre med leseferdighetene.
Malin roser både hundeførerne og hundene fra Dyrebar Omsorg.
Torill og Frøydis er erfarne, flinke, motiverte og fleksible damer som håndterer utfordringene med elevene på en mesterlig måte.
Malin understreker at dette har vært en av suksessfaktorene ved tiltaket. Torill og Frøydis har ulik personlighet, samt at hundene selvsagt også er forskjellige. Dette har ført til en større fleksibilitet ved at de har kunnet velge ut elever som matcher de ulike teamene.
Christine Olsen, forskningsansvarlig ved Dyrebar Omsorg, sier at forskning viser at en god match mellom DAI-team og klienter/elever er viktig for resultatene av intervensjonen.
Malin vil gjerne avslutte med et lite øyeblikksbilde. Hun kom ned i gangen en dag skolehundteamene kom på skolen. Elevene stod i kø for å få lov til å hilse på og hjelpe til med hundene. Hun sier at det er rørende å se hvordan elevene tar seg sammen for å kunne omgås med skolehundteamene.
Farzaneh Mobasheri, lærer ved Lønnebakken skole, er full av lovord når hun snakker om skolehundteamene fra Dyrebar Omsorg. Hun er imponert over hvordan Torill og Frøydis raskt har fått tillit hos barna og hvordan de har lagd en positiv læringsatmosfære inne på hunde-rommene. Det har vært barn som var veldig redde for hunder og som kanskje ikke hadde hilst på hunder før. Hun kunne fortelle om en jente som var skikkelig redd for hunder. Hun var så usikker på hundene at det ble vanskelig for henne selv når hundene bare gikk forbi henne i gangene. Etter å ha sett hvor glad de andre barna var når de kom ut av hunde-rommene og hørt på hva de fortalte etter at de hadde vært sammen med hundene, ville hun trene seg opp til å kunne være sammen med hundene hun også. De jobbet gradvis med tilvenningen, og nå kan jenta både være i samme rom som, og jobbe med hundene. Farzaneh kan fortelle flere slike historier med elever som har vært redd for hunder, men som har fått mye mestring ved at de nå er blitt trygge på hundene. Denne kunnskapen hjelper elevene også i hverdagen. De kan nå passere hunder på gata ute å kjenne på usikkerhet eller frykt. Farzaneh forteller også at de har elever som har utfordringer med lesing og skriving. Mange av disse elevene merker ikke at de øver på lesing og skriving når de jobber med skolehundteamene. Noen av elevene sier at dette er morsommere måte å øve på og får større motivasjon til lesing når de jobber med oppgaver knyttet til hundene. Farzaneh sier at hun tror at det viktigste for hennes elever er den sinnsstemningen barna får når de kommer inn på hunde-rommet.
Hun spurte en av elevene sine om hva som var det viktigste han lærte når han var med hundene. Han svarte: «Jeg lærer å være rolig der inne». -Det er jo noe mange av elevene våre kan streve med, sier hun.
-For våre elever er det ikke en selvfølge at de opplever mestring i et klasserom, men i timene med lesehund får de kjenne på følelsen av å mestre, og de er blide og glade når de kommer ut etter undervisningen. I går overhørte jeg en elev som kom ut av klasserommet sitt, gikk bort og banket på døren til Torill og Emma, der spurte han Torill om han kunne få lov til å slappe av litt inne hos dem. Det var så fint å se at han var så reflektert over at han trengte en pause og at han spurte på en sånn hyggelig måte, og ikke minst flott at han fikk komme inn. Det var en veldig fin opplevelse.
Farzaneh sier også at de har et veldig godt samarbeid med hundeførerne. Det er fint at hundeførerne kan fortelle lærerne hvordan elevene er inne hos dem og at lærerne kan fortelle hundeførerne om hvordan elevene har hatt det på skolen før de kommer inn til lesehund-timen. -Jeg gleder meg til å ha kartlegging med elevene nå i vår for å se hvor langt de har kommet med lesingen. Vi legger stor vekt på lesing her ved skolen og har hatt et godt samarbeid med hundeførerne rundt de enkelte elevene. Vi merker at de er mer motiverte og at de er blitt flinkere til å lese. Det er nok mange årsaker til dette, men jeg tror at det å jobbe med hundene er motiverende for elevene våre.
Timene med lesehundene har også vært et sosialt avbrekk og/eller sosial trening. Elevene har stort sett jobbet én til én, men også i grupper. -I små grupper har de øvd på ting jeg ikke får trent på i klasserommet, sier Farzaneh. -Som å vente på tur og det å vise hensyn til andre. For andre elever har det vært et nødvendig og nyttig avbrekk fra det sosiale i klassen.
En annen av lærerne som vi snakker litt med nevner spesielt dette med speiling av atferd som en viktig faktor i samhandling med hundene. Elever som gjennom samvær og trening med hundene lærer seg til å ta hensyn til og tilpasse seg andre.
Vi snakket også med en gutt i 7. klasse som var veldig fornøyd med timene med skolehunder. Eleven har vært så heldig at han har fått jobbet med både Emma, Glen og Kevin. -Jeg synes at hundene er kjempefine, jeg liker å leke med dem. Jeg elsker hunder og har hund selv, den heter Milan. Jeg har lyst å lære hvordan jeg skal trene Milan hjemme, så jeg prøver å gjøre det samme hjemme med Milan som det jeg gjør på skolen med Glen og Kevin. Jeg har fått en hundebok som jeg prøver å lese i for å sjekke om jeg gjør riktig med Milan. Hundene er skikkelig hyggelige, de er kjempeglade når de ser meg og de går ganske pent i bånd. Torill og Frøydis er også hyggelige, jeg har ingen problemer med dem, sier eleven.
- Emma er veldig søt og grei, sier en annen elev som også går i 7. klasse. Det er hyggelig å snakke med henne, kose med henne og gjøre triks med henne. Noen ganger leser jeg for henne også. Det er ekstra hyggelig å ha en hund på skolen om man har en dårlig dag, en man er glad i sier eleven. - Jeg gleder meg til å være sammen med Emma, så da går humøret mitt opp og jeg tenker på noe positivt. Vi snakker om både morsomme ting og alvorlige ting når jeg er på hunderommet sammen med Emma og Torill. Emma blir veldig glad når hun ser meg og de andre elevene. Det blir mye latter og tøys med Emma, det er gøy. Jeg har lært masse sammen med Emma. Vi har øvd på gangetabellen også, da har vi hatt sekke-poser med tall på, som Emma henter. Jeg liker også å lese for Emma, jeg har en hamster hjemme som jeg bruker å lese for.
Comments